DU KLARTE DET!

SKREVET DESEMBER 2015

Du sitter i skogen. Alene. Du hører mennesker ler litt lenger ned i skogen. Ved vannet. De har det gøy. Bålet er tent og det høres ut som om de koser deg. Du sitter på gresset, ryggen er lent inn til et tre og du lar tankene surre rundt. Du tenker på alt. Tårene triller etterhvert nedover kinnet ditt. Det blir vått. Du sitter der helt alene. Ingen er med deg. Det er bare deg og det treet du sitter lent på. Du sender snap med at du er på songsvann. Du får meldinger. Melding av søstra di, som lurer på hvorfor du sitter der. Mammaen din begynner å sender meldinger og ringer deg, hun blir urolig. Men det eneste jeg ville var jo bare å sitte her. Ikke bare i et lite 8 kvadratmeters rom i byen. Tankene blir mer spredt når du sitter der. Ute og alene. Det er mørkt og det begynner å næreme seg midnatt. Det er da tankene dine kommer. Du tenker på alt. Hva som har skjedd det siste året. Hvor mye ting har forandret seg. Ikke minst, hvor mye DU som person har forandret deg. Bare på et år.  På grunn av en liten ting, som egentlig ikke er en liten ting. Som skjedde. 1 år siden. Det stopper ikke. Du blir mint på det. Du vil ikke tenke på det, men du tenker. Det du vil er å sitte alene. Du vil site der å tenke. Sitte der å se utover noe du egentlig ikke ser, men som du ser halvveis. Det er jo mørkt. Batteriet på mobilen tikker under 10%, du tenker "så deilig". Men du vil jo bare skrive videre. Få ned tankene dine på noe, sånn at du ikke glemmer det. Du har så mye på hjertet. Du vil få det ut. Du klarer ikke sitte med en psykolog og snakke om det. Det er for vanskelig. Enklere å skrive det ned på et notat, en bok eller et dokument.

Du vil at alt skal bli ferdig.Du er lei. Sliten. Utmattet. Hvordan klarer du å komme deg igjennom dagene? Du fortsetter å kaste opp. Det har blitt en vane. Ingen vet om det. Du skjuler oppkstate. De sier du spiser masse mat. Men det går bare opp igjen.  Men er det noe vits å spise når det kommer opp bare? Tydeligvis. Siden du fortsetter. Det er ikke vær gang du kaster opp. Det kan ta flere dager med du ikke kaster opp. Men så ser du i speilet. Du ser på deg selv. Du er ikke fornøyd. Du spiser litt. Venter. Du går inn på badet. Låser. Stikker fingeren ned i halsen. Brekker deg. Brekker deg mer og mer. Etterhvert kaster du opp. Du føler deg bra. Men ikke på topp.. 

Dagene går. Du sitter på skolen. Leser til eksamen med jentene. Du får en melding. Endelig skjedde det. Svaret du har ventet på lenge. Snart et år. Snart et år siden hendelsen. Klokken 0400 ca en natt i Desember 2014. Tiden har gått så fort, men også så sakte. Men, du får en melding. Fra advokaten. Du åpner. Du leser og du smiler. Du bare smiler. Du blir lykkelig. Endelig. Gledestårene kommer. De ser på deg og spør. Selvfølgelig spør de når du plutselig smiler og tårene renner. " JEG VANT " sier du. Du vant faen meg. Du ga ikke opp. Du ville gi opp. Du ville avslutte det. Men du gjorde det ikke. Du klarte det. Han er med. Han vet at han er en dust. Du er så lykkelig. For DU klarte å gjennomføre. Hele kroppen blir lettet. Du kjenner det kribler. Du letter fra bakken.  Du trenger ikke tenke på det mer. For du vant. Vant. Du fighta, og du vant, du kriget deg igjennom det. Du er fornøyd. Aldri vært så fornøyd. Du ville ikke tape dette. Du ble hørt på.  Han visste han hadde gjort noe galt. De ble med på det. Fyfaen å stolt du er. Du ringer mammaen din. Du gråter. Du forteller hva som har skjedd. Hun blir glad. Gråter sammen. Hun hadde troa på deg. Helt fra starten av. Du ringer venninna di, som var der da det skjedde. Hun ble overlykkelig. Takket være den jenta så vant du. Takket være hun så sa du ifra selv om du ikke helt ville. Takk for alt. Hun har støttet deg i ALT. Oppturer. Nedturer. Mens alt dette har skjedd. Selvom ingen trodde på deg. Takket være militæret så fikk du gleden av å møte henne og bli kjent med henne. Du er så takknemlig for den jenta. Du skal aldri gi slipp. Du vet ikke hvor mye du skal takke hene. Du bare er så glad. Så takknemlig for alt. Sender melding. De blir glade - på dine vegne. . Endelig har det tatt slutt. Du kan begynne å leve igjen op ordentlig. Ikke fake et smil, men virkelig SMILE. Ikke fake at du har det bra, selvom du ikke har det bra. Du kan smile som aldri før. 

Jeg er takknemlig for at DU har hørt på meg. Jeg puster. Jeg er lettet. Det var verdens beste julegave jeg fikk. Du tenker bare "Sandra, du vant rettsaken." Vær stolt av deg. Det er ikke alle som kommer igjennom med sånn type sak. Men du klarte det. Du vil ikke at andre skal oppleve det du gikk igjennom. 

VOLDTEKT

 

- Sandra



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sandrahaugen

sandrahaugen

16, Norge

Kategorier

Arkiv

hits